Hanne Tyrmi (Oslo, 1954) er en respektert samtidskunstner kjent for sine sterke, fysiske uttrykk, med en undersøkende tilnærming til kropp, menneske og materialitet. Tyrmi er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og har siden 1980-tallet markert seg med skulpturer og installasjoner. Hun er innkjøpt av Nasjonalmuseet, Oslo Kommunes kunstsamling, Haugar kunstmuseum og KODE med flere, og har stilt ut ved blant annet Kunstnernes Hus, Haugar kunstmuseum, Henie Onstad Kunstsenter og Museu de Arte Moderna i São Paulo. 

–

Skulpturen av Tyrmi er laget av hamret, svart patinert bronse i 2026. Skulpturen ligger innenfor en biomorf tradisjon, der mer eller mindre organiske former gir inntrykket av at det vi ser på befinner seg mellom kropp, landskap og abstraksjon. Kanskje nettopp på grunn av denne tvetydigheten, har slike former ofte et element av noe surrealistisk over seg. Dette fremstår også å være tilfelle med Tyrmis skulptur. Om en skulle lese noen del av skulpturen mer figurativt, kan den runde formen som utgjør skulpturens øverste punkt sies å ha en viss likhet med enkelte av den britiske maleren Francis Bacons former, der hoder og ansikter svever på en måte hvor de likevel ikke gis en klar relasjon til noen kropp. En slik følelse er det også mulig å få i møte med Tyrmis verk. Men fordi skulpturen er av et såpass stort format, og at vi som betraktere kan gå rundt den og se den fra alle kanter, så blir også erfaringen helt annerledes enn stilt overfor lignende former på en todimensjonal, malerisk flate. 

–

Det organiske i formen står dessuten i kontrast til den mer perfekte, glatte, svarte overflaten. Den minner litt om tradisjonen etter Jean Arp eller Henry Moore, men samtidig med en mer glatt, digital eller postindustriell finish. Her oppstår det også en spenning mellom hvordan vi erfarer skulpturens form og dens taktile egenskaper, et aspekt ved kunst som har en uvanlig posisjon i nettopp uteromsskulpturer permanent installert i offentlige rom. Dette er nærmest de eneste kunstverkene vi møter hvor det ikke bare oppleves naturlig, men også tillatt, å berøre dem. Denne berøringstrangen får en særlig spennende virkning i møte med verk som Sangen til mine søstre gjennom nettopp hvordan vi tolker forskjellen mellom skulpturens form og overfalte. 

–

Tekst: Peder Lund